Farfar var en helt annen type enn farmor. Som voksen er det rart å tenke på at han og farmor har vært gift. I min verden var farmor et fyrverkeri av en kvinne, som var kjapp i replikken og tydelig. Farfar var mye mildere og roligere. Fåmælt. Han likte å leke! Hun likte å prate.
I min verden var dette to helt ulike verdener.
Som liten skjønte jeg lite av at de to hadde vært gift og fått fire barn. Jeg skjønner det fortsatt ikke helt. Dette bildet her, der de står ved siden av hverandre, det er helt fremmed for meg – fordi de var så ulike for meg.
Slik jeg opplevde det, likte farfar å være stille. Det var mest Maina som pratet.
Dermed ble det ikke så mange lange samtaler mellom farfar og meg. Jeg har egentlig ikke snakket så mye med ham. Ikke vet jeg hva han tenkte om ting, og ikke vet jeg hva slags meninger han hadde. Når det er sagt, har han alltid vært en god farfar. For meg har det aldri vært tvil om at han var glad i meg. Og jeg var veldig glad i farfar.
Det ble et tomrom etter ham da han døde.
Hva vet jeg om farfar?
Han likte kjøttmiddag bedre enn fiskemiddag. Han slo gress med ljå til han var over 80 år gammel. Han var sprek. Han var religiøs. Han fikk en stor familie.
Han var snill. Veldig snill. De få gangene jeg har sett ham le hjertelig, lo han sånn at jeg ville le med, fordi han hadde en så smittsom latter. Han var en god håndverker.
Jeg vet at han var en morgenfugl! Det var ikke jeg! Eller noen andre i kjernefamilien min. Som liten, kunne farfar komme hjem til oss tidlig på morgenen, før vi hadde stått opp. Og si “Hva, ligger dere og sover? Nå?”
