Det er ikke tvil om at hun var en sprek dame. Jeg husker at jeg var vilt begeistret for at hun var så annerledes enn andre gamle damer jeg kjente til. Farmor hadde hadde rare r-er, hun pyntet til jul i oktober og hun røykte som en skorstein. Med stor glede. Alle andre snakket om at det var usunt å røyke. Farmor dampet som om det stod om livet. I tillegg var farmor mye eldre enn andre bestemødre jeg visste om. Ingen andre i klassen hadde en bestemor som var født i 1906.

Dette er altså bestemoren jeg husker. Farmor hadde hund, hun hadde humor og hun hadde servise med gull på. Jeg digget farmor.

Mye av det jeg husker om henne, er kanskje ikke slik hun egentlig var. Jeg var bare 14 år da hun døde. De siste årene var hun det vi kalte “bortreist”. Jeg skjønte ikke så mye av det, men jeg skjønner at jeg egentlig ikke kjente henne.

Samtidig har jeg et inntrykk av at hun er et enestående menneske. Farmor var mor til fem. Hun ble gravid utenfor ekteskapet. Hun var skilt to ganger. Hun levde gjennom to verdenskriger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun måtte starte livet på nytt.

Farmor fascinerer meg. Derfor vil jeg samle historier om henne, og prøve å forstå henne litt bedre.

Det begynte i Vesterålen. Ett år etter at Norge løsrev seg fra Sverige og fikk egen konge, kom Margith Margrethe Iversen til verden. Hun ble født i 1906, på et sted som heter Dalen. Hun var det femte barnet til foreldrene Arine og Mikal Iversen.

Margith Margrethe Iversen ble konfirmert i Øksnes kirke.

Hun var femtemann i en ganske så stor søskenflokk etter vår målestokk, men på den tiden var det vanlig å være mange.

Søskenflokken, fra eldst til yngst:

Karl. Ingrid. Barbara. Kirstine. Margith. Malvin. Allik. Aleide.

Da Margith var fire år gammel, flyttet familien til Myre og slo seg ned på gården Oppmyre. Hun har selv fortalt at hun kunne huske at de kom med båt, og at de gikk i land til gården fra sjøen.

I 1910 var Oppmyre en liten gård. Da hadde familien allerede flyttet mye rundt, og etter det jeg vet var familien glad for å ha et fast sted å bo.

I 2019 var pappa og jeg på tur til Vesterålen. Da besøkte vi stedet farmor kom fra, og i 2019 var huset bygget på – og tomten var blitt til en campingplass. Pappa kom i snakk med mannen som drev campingplassen, og det viste seg at han kjente til familien vår.

Livet i Vesterålen var hardt. De var en stor familie som trengte mat til mange, og klimaet var tøft. Vintrene var kalde og harde. Farmor hadde fint, tjukt hår som hun hadde i en lang flette som jente. Om vinteren var det så kalt i huset at håret hennes frøs fast i sengestolpen.

Hvordan hadde de det på gården?

De hadde kyr. Og geiter. Mamma fortalte at det var et helvete å samle geitene, det var en jobb for ungene. Brødrene hennes, Malvin og Allik forbant geitene. De mente det var et styr å hanskes med dem. 

De hadde ikke hest på gården, men de hadde kjøreokse.

De hadde torvmyr, en type jord de kunne grave opp og bruke til brensel. DET var en hel operasjon. Først måtte de spa opp torvet. Så måtte den tørkes, og fraktes og lagres. Og da var det kjekt at de hadde oksen. 

Forresten husker jeg mamma fortalte en gøy historie om oksen i brunsttiden. Den var så galen at han sprengtes. Oksen ble rett og slett så lysten på damer at han døde. De måtte ta livet av oksen. Mamma lo godt da hun fortalte den historien.

Hvorfor okse, og ikke hest?

Hest for dem den gangen, det var sett på som en utgift. Tenk deg hvor mye en hest spiser! Men de pleide å dele på hest mellom gårdene. Det kom en hvit hest til Myre. Kota. Vi vet ikke hvordan den hesten kom dit, men i følge farmor kunne den ikke brukes til noe. Det må ha vært et tungt liv. Og geit var ikke akkurat menneskefor, Men de laget to typer ost, fortalte mamma. Brun og hvit.